5. Fortellerstemmen fra filmen Yodok:
50 000 unge deltok i den fantastiske forestillingen på Pyongyang stadion. De hadde øvd i et halvt år, hver dag, fra morgen til kveld. I løpet av denne tiden hadde de ikke gått på skolen eller gjort noe annet. I Nord-Korea er propaganda nærmes en obligatorisk religion. Man lærer om barndommen, oppveksten, begavelsen og fremgangen til landets Store leder, kamerat Kim Il-sung, og Kjære leder, kamerat Kim Jong-il, som styrer landet i dag.
Folket i Nord-Korea har vært isolert fra omverdenen i mange tiår. Samtidig bygges konsentrasjonsleire etter nazistisk og stalinistisk mønster bak propagandafasaden. Man antar at 200 000-300 000 nordkoreanere sitter fengslet i leirene.
Jeg hadde lurt på hvordan jeg kunne fortelle om en konsentrasjonsleir i en dokumentarfilm, siden man ikke kan filme i leirene. Mange år etter at jeg hadde laget ”Paraden”, så jeg på stadionscenen. Det slo meg at dette må være verdens best regisserte forestillinger. Så fikk jeg en idé. Siden de nordkoreanske instruktørene bak forestillingene var så dyktige måtte jeg dra til Sør-Korea og lete blant avhopperne etter en instruktør med teaterutdannelse fra Nord-Korea. Så ville jeg overtale ham til å lage et stykke om konsentrasjonsleire. Dessuten ville jeg be tidligere fanger som hadde flyktet til Sør-Korea om å spille i teaterstykket.
I Seoul hjalp sørkoreanske menneskerettighetsorganisasjoner meg med å finne en teaterinstruktør som hadde flyktet fra Nord-Korea. Først ville han ikke høre tale om stykket. Men etter at vi hadde diskutert saken i tre uker, gikk han med på det.
Vi satt i timevis og diskuterte ideer til forestillingen. Istedenfor et lite stykke bestemte vi oss for å lage en stor musikal. Det tok oss to år. I løpet av den tiden fikk vi høre historien til de sju hovedpersonene i denne filmen.
Under forarbeidet til denne filmen møtte vi høyt utdannede sørkoreanere. Politikere, journalister og forskere. De visste nesten ingenting om hva som foregikk i Nord-Korea. Eller så lot de som om de ikke visste. De sa at de ikke visste at det fantes konsentrasjonsleire i Nord-Korea. Og da vi fortalte om det, ville de ikke tro oss.
Den store leder Kim Il-sung ga ordre om at slekten til folkefiender skulle utslettes til tredje generasjon. Familiemedlemmene til den dømte anses automatisk som skyldige. Derfor blir hele familier, med besteforeldre, foreldre og barn, sendt til konsentrasjonsleirene med livstidsdommer. Uten rettergang – avgjørelse til kommunistpartiets embetsmenn er nok. Mens vi laget filmen bodde ca 7000 nordkoreanske avhoppere i Sør-Korea. De fleste har flyktet gjennom Kina. Hvis de er heldige, kommer de seg dit ved å svømme over Tumen-elva.
Når de kommer til Kina blir det virkelig vanskelig. Politiet sender flyktningene tilbake til Nord-Korea, hvor de blir dømt til konsentrasjons- eller arbeidsleire, torturert eller dømt til døden fordi de har prøvd å flykte. I Kina blir nordkoreanske kvinner ofte voldtatt, solgt til bordeller og tvunget til å utføre seksuelle tjenester for kinesiske bønder.
For å komme seg til Sør-Korea, må avhopperne gjennom et tredje land: Mongolia, Laos eller Burma. Til de kommer til en sørkoreansk diplomatisk stasjon.
Vi kontaktet skolene for å finne barneskuespillere til musikalen. I likhet med foreldrene og lærerne vet barna i Sør-Korea nesten ingenting om livet i nabolandet.
Den viktigste industrien i Nord-Korea er kullgruvedrift. Noen konsentrasjonsleirer ligger i nærheten av kullgruver, og barna brukes til å hente ut kull fra utilgjengelige steder. De er så slanke at de kan krype gjennom de trangeste fjellsprekkene. Når barna blir 16-17 år gamle, ser de ut som om de bare er åtte eller ni.
I Yodok er det en totalkontrollsone for livstidsfanger, men også en indoktrineringssone som fanger iblant løslates fra. Barna i indoktrineringssonen får vanlig nordkoreansk utdannelse. I totalkontrollsonen i Yodok og andre leire, lærer barna ingenting, ikke engang om barndommen til Den store leder og Den kjære leder. Det lønner seg ikke. Ingen av dem forlater leiren i live.
Når forholdene blir så vanskelige at de ikke kan bli verre, har et menneske alltid en siste utvei. Selvmord. Men i Nord-Korea er selvmord forbudt. Det blir ansett som forræderi mot Partiet og nasjonen, og hele familien til den som begår selvmord får strenge straffer. Vår første samtale med Lee Young Kuk, tidligere livvakt for Kim Jong-il, skulle vise seg å bli den siste. Han fikk vite at familien hans, som fortsatt var i Nord-Korea, var blitt sendt til en konsentrasjonsleir. Han ble så fortvilet at han ikke ønsket å snakke med oss eller noen andre.
Det nordkoreanske samfunnet er inndelt i tre klasser: lojale, upålitelige og fiendtlige. Klassifiseringen er hemmelig, og folk vet ikke hvilken klasse de tilhører. Klassetilhørigheten avgjør om man kan få seg en god jobb, bo i en storby, skaffe barna en utdannelse og få bedre matrasjoner. Og den avgjør hvor stor sjanse man har til å unngå straff og henrettelse. Matrasjonering og overlagt utsulting er enkle og effektive metoder for naturlig utryddelse av såkalte folkefiender.
Men til tross for store ord virker det som om ingen egentlig ønsker at Korea skal gjenforenes. Ikke Nord-Koreas myndigheter av åpenbare grunner. Og for Sør-Korea ville det vært et mareritt om 20 millioner sultende innbyggere, uten begreper om den moderne verden, uten kjennskap til internett og kredittkort, plutselig skulle bli statsborgere i Sør-Korea, et moderne og velstående land. Hadde det ikke vært for at Nord-Korea utgjør en atomtrussel ville ingen brydd seg om hva som foregår der.
Dette er et utdrag fra filmen ”Paraden”, som jeg laget i 1988 i Nord-Korea. Dette landet har rendyrket sitt totalitære system.