2. Hvorfor arbeidet med filmen Yodok startet
Fordi all virksomhet og kommunikasjon i Nord-Korea er så strengt kontrollert at var umulig å finne opposisjonelle personer eller organisasjoner som kunne være kandidater til prisen. Å gi en slik pris til en nordkoreaner ville også med stor sannsynlighet ha medført at vedkommende ble straffet med døden eller livsvarig opphold i en brutal fangeleir.
Intet kontrollapparat kan imidlertid hindre at verden får nyss om en sultkatastrofe av det omfanget som fant sted i andre halvdel av 1990-årene. Nord-Koreas vanskjøttede matproduksjon og økonomi ledet til en omfattende hungersnød som kan ha drept opp mot to millioner mennesker, eller nærmere 10 % av befolkningen. Situasjonen var trolig på sitt verste i 1997. Ettersom staten brukte og fortsatt bruker fordelingen av mat som kontrollmiddel, var det liten interesse for å slippe utenlandske hjelpearbeidere inn under krisen. Hjelpen som likevel ble gitt fra utlandet havnet primært hos militæret og den regimelojale samfunnseliten. Som følge av den konstante matmangelen, har det vært en jevn strøm av sultne flyktninger over grensen til Kina. Denne grensen er lang og vanskelig å bevokte, i motsetning til grensen mot Sør-Korea.
Bare disse flyktningene kan fortelle om livet i fangeleirene. Men blant Nord-Koreas mange leire finnes det bare én hvor enkelte fanger slipper ut i live, og det er fangeleir nr. 22 «Yodok». Blant dem som er frigitt har bare noen få lykkes med å flykte gjennom Kina uten å bli oppdaget og returnert til Nord-Korea. Kina betrakter strømmen av flyktninger som ulovlig arbeidsinnvandring, og sender alle som oppdages tilbake til hjemlandet. Blant dem som har lykkes med å flykte er bare noen få villige til å snakke om sine opplevelser. I det øyeblikk det blir kjent at en nordkoreaner har snakket ufordelaktig om landet eller lederne, risikerer alle vedkommendes venner og familie i tre generasjoner å havne i konsentrasjonsleir.
Raftostiftelsens ønske om å bidra til at bruddene på menneskerettighetene i Nord-Korea blir bedre kjent, førte etter hvert til samarbeid med det norske filmselskapet Piraya, den polske filmregissøren Andrzej Fidyk, og den tidligere nordkoreanske teaterinstruktøren Jung Sung San.
Fra Jungs ståsted hadde myndighetene i Nord-Korea allerede gjennomført de mest grusomme represalier mot familien etter at han flyktet i 1994. Han lot seg derfor overtale til å lage en musikal om livet i en nordkoreansk konsentrasjonsleir. Valget av musikalen som genre skyldtes at det er svært vanskelig å få publisert slike fortellinger på en måte som når mange i Sør-Korea. Sør-Korea eksisterer under en permanente trussel fra Nord-Koreas 1,5 millioner soldater og et uvisst antall atomvåpen plassert få mil fra hovedstaden Seoul. Dette gjør det svært vanskelig for den jevne sørkoreaner å ta inn over seg at det faktisk er nordkoreanerne selv som er de viktigste ofrene for regimet i nord.
Fidyk hadde lenge vært opptatt av Nord-Korea, etter at han laget den prisbelønte filmen «The Parade» i 1988. Her kommer vi tett innpå oppsetningen av Nord-Koreas berømte masseforestillinger på gater og i store arenaer. Den kompliserte regien av tusener av menneskers bidrag til slike forestillinger fremstår her som et skremmende bilde på ensrettingen og kontrollen som gjennomsyrer Nord-Korea. Slik konsentrasjonsleirene i Nord-Korea kopierer Hitlers utryddelsesleire og Stalins Gulag leire, så kopierer forestillingene massepropagandaen fra Nürnberg og Den Røde Plass i Moskva. Scener fra «The Parade» er klippet inn i «Yodok» på en effektfull måte.
Raftoprisen i år 2000 gikk til Sør-Koreas President Kim Dae-Jung for hans forsøk på å bedre forholdet til nabolandet Nord-Korea. Hvorfor ble ikke prisen gitt til en person eller organisasjon i Nord-Korea?